A new ‘Prayer against the wall’

20161230-092701-palestine-0335

My “Prayer against the wall / Bønn mot muren” exhibit is now on display in the fourth Oslo-area church since its launch during the World Week for Peace in Palestine and Israel in 2015. The exhibit is at Grefsen Church during Lent. For the first time since its initial creation, I was able to update four of the ten panels with new photos from our visit to Palestine in late December. This was our first trip back since living there for four years ending in June 2010. While it was good to be back and see many friends, the photos included in this updated exhibit reflect the worsening reality on the ground as Israel’s separation wall continues to divide Palestinian land in Beit Jala.

While updating the exhibit I decided to correct an earlier oversight by including a simple map of the West Bank that shows the path of the wall. This helps to illustrate the key point that 85% of its path lies inside occupied Palestinian territory and not on the internationally recognized border, or Green Line. This is the reason it was declared illegal by the International Court of Justice in 2004. I am continually frustrated at how many reputable media outlets continue to speak of the wall as “separating Israel from Palestinian territory” or similar shorthand phrases that mask this critical distinction. My speech text below goes into more detail on this point.  I also included two more detailed maps of the Beit Jala area, based on maps provided by Israel authorities during court cases brought against the wall’s route by area residents and the Cremisan Salesian convent. These were taken from a thorough report by the St Yves Society on the Cremisan struggle.

Click here to see all of the images included in the exhibit.

I also updated the introductory text included in the exhibit, but a very personally significant aspect of my presentation on the evening of 16 March was that it was my first attempt at public speaking in Norwegian. I’m sure I butchered some pronunciations, but with essential help from Ingrid to edit my prepared text I was able to get my basic points across. Special thanks to Sigmund Akselsen, head pastor at Grefsen Church and my host, for his encouragement and affirmation, as well as my co-presenter, Ingrid Hernes, who spoke powerfully about her experience as an EAPPI volunteer in the Jordan Valley.

I’ll post both the updated exhibit texts and my speech text in Norwegian and English below.

 

—UTSTILLING TEKST—

I 2011 i landsbyen Beit Jala begynte palestinske kristne å samles ukentlig til en messe under oliventrærne. Messene ble holdt som protest mot den israelske separasjonsmuren som truet med å dele Cremisan-klosteret, nonneklosteret og skolen fra resten av samfunnet i Beit Jala. I løpet av de neste fire årene fikk denne ukentlige protest-messen besøk av diplomater, internasjonale kirkeledere og media fra hele verden.

I 2004 erklærte Den internasjonale domstolen den israelske separasjonsmuren for ulovlig. I stedet for å bli bygget langs Israels internasjonalt anerkjente grense, ligger 85% av muren inne på palestinsk territorium, på konfiskert palestinsk jord. På denne måten er store israelske bosetninger blitt innlemmet. Alle israelske bosetninger bygget på okkupert palestinsk territorium er ulovlige i følge internasjonal lov.

Beit Jalas katolske prest, fader Ibrahim Shomali, forrettet mange av fredagsmessene i olivenlundene ved Cremisan-klosteret. Shomali har uttalt at muren blir brukt for å binde sammen de israelske bosetningene Gilo og Har Gilo. På den måten konsoliderer Israel annekteringen av palestinsk territorium.

De som støtter byggingen av separasjonsmuren, hevder ofte at den hindrer angrep mot israelere.

Men hver dag smugler omtrent 60 000 palestinere, som mangler arbeidstillatelser i Israel, seg selv over eller gjennom muren for å finne arbeid i Israel. Den som har til hensikt å utføre vold i Israel, kan gjøre det samme.

Videre, sier den tidligere forsvarsminister Moshe Arens: «Det er i dag klart at separasjonsmuren er totalt uten nytteverdi. Muren skader Israel i det internasjonale samfunnet og den fører til daglige vanskeligheter og lidelser for palestinere i deres daglige liv.»

Separasjonsmuren kan ikke sørget for sikkerhet for israelere.

Men muren fortsetter å ete seg innover i palestinsk territorium. Muren splitter familier og landsbyer. Den avskjærer palestinere fra sine gårder og sitt levebrød, og den isolerer palestinere fra sine naboer, både palestinske og israelske.

Beit Jalas fredagsmesser ble innstilt i 2015 etter at israelsk høyesterett avga kjennelse for at den israelske hæren måtte endre traséen til separasjonsmuren, slik at tilgang til Cremisans munkekloster og nonnekloster ble opprettholdt. Kjennelsen ble først feiret som en seier. Imidlertid har hæren fortsatt å bygge muren slik de hadde planlagt, bare med en liten åpning med gjerder og kontrollposter.

Beit Jalas ukentlige protest-messer er nå forbi. Men innbyggerne i landsbyen fortsetter å rope ut og be om internasjonal støtte og solidaritet for å motstå separasjonen av deres land.

—APPELL TEKST—

Jeg heter Ryan Rodrick Beiler. Jeg og kona mi Ingrid bodde i Palestina fra 2010 til 2014. To år i Jerusalem og to år i Betlehem. Vår første sønn Lukas var født der.

I løpet av den tiden ble jeg medlem I fotografikollektivet Activestills, som har israelske, palestinske og utenlandske medlemmer. Som et aktivist kollektiv, tror vi på fotografi som et middel for sosial og politisk endring.

Utstillingen som jeg presenterer i dag er basert på en historie som jeg har dekket siden 2011. På den tiden, begynte palestinske kristne å samles ukentlig til en messe under oliventrærne ved Cremisan-klosteret. Messene ble holdt som protest mot den israelske separasjonsmuren som truet med å dele Cremisan-klosteret, nonneklosteret og skolen fra resten av samfunnet i Beit Jala som ligger vest for Betlehem på Vestbredden.

Hver uke, i alt slags vær, samlet de seg for å be for rettferdighet.

Gjennom denne historien, vil jeg formidle to hovedpoeng om Israels separasjonsmuren:

Det første: denne muren skiller ikke Israel fra Palestina.

Det andre: denne muren skaffer ikke sikkerhet for Israel.

Det første poenget er ganske lett å forklare. Som kartet viser, i stedet for å bli bygget langs Israels internasjonalt anerkjente grense fra 1967, som kalles for den Grønne linje, ligger 85% av muren innenfor palestinsk territorium. På denne måten er store israelske bosetninger blitt innlemmet i Israel.

På dette grunnlaget erklærte Den internasjonale domstolen den israelske separasjonsmuren for ulovlig i 2004.

Alle israelske bosetninger bygget på okkupert palestinsk territorium er ulovlige i følge internasjonal lov.

Selv om muren ikke skiller Israel fra Palestina, i Beit Jala og mange andre steder, skiller muren palestinere fra hverandre og fra sine egne jordbruksområder.

Dette bildet viser en palestinsk kristne bonde som krangler med israelske soldater på en kontrollpost som står mellom landsbyen og gården hans. I Palestina, er det ofte at gårdene ligger utenfor landsbyene der folk bor.

Når jeg tok dette bilde, sto det bare et gjerde. Da vi besøkte Beit Jala i romjula, sto det en høy betongmur.

Da jeg bodde i Palestina, besøkte jeg mange bønder som trengte tillatelse fra det israelske militæret for å dra til sin egen jord på grunn av muren. Det er mange begrensninger om hva og hvem de kan ta med dem, og det gjør det veldig vanskelig å dyrke jorda deres.

For å gjenta mitt første poeng: Muren skiller ikke Israel fra Palestina, men den skiller mange andre ting.

Mitt andre poeng: Muren skaffer ikke sikkerhet.

Dette er mer kontroversielt, siden mange tror at murer kan skape trygghet. Mange som støtter muren tror at den har skaffet sikkerhet for Israel.

I fjor, i løpet av valgkampanjen, sa Donald Trump: «Vi må bygge en mur. Murer fungerer. Bare spør Israel. Murer fungerer.»

Jeg vil gjerne introdusere Herr Trump til min venn Ahmed. (Det er ikke det ekte navnet hans.)

Ahmed bor i en annen landsby i nærheten av Betlehem. Jeg ble ofte med Ahmed og broren hans for å ta bilder av den ukentlige ikkevoldelige demonstrasjonen mot muren i landsbyen deres.

I Beit Jala, skal muren binde sammen de israelske bosetningene Gilo og Har Gilo. I Ahmeds landsby, kommer muren til å skille deres landbruksområder for at den skal kunne omringe en av de største israelske bosetningene, som heter Efrat.

Hver uke, blokkerte israelske soldater den ikkevoldelige marsjen. Både Ahmed og to av brødrene hans har vært arrestert på grunn av ikkevoldelig aktivisme. En av brødrene hans sluttet å delta i demonstrasjonen etter at han ble utsatt for tortur i et israelsk fengsel. En annen bror som var dypt engasjert i demonstrasjonene har flyttet til Frankrike.

Under okkupasjonens militære lovgivning, er til og med ikkevoldelige demonstrasjoner ulovlige ifølge Israel.

Av og til kom Ahmed ikke til demonstrasjonen. Det var fordi han hadde smuglet seg selv over grensen med Israel for å jobbe som bygningsarbeider. Det var fordi han måtte spare penger for å gifte seg.

Dette bildet viser et hull i muren. Jeg var invitert av broren til Ahmed til å ta bilder mens han og en gruppe med aktivister hamret i mer enn en time før de brøt gjennom muren. I løpet av hele den tiden ankom ingen soldater, ingen politi, ingen til å stoppe dem. Like aksjoner var gjort i flere andre steder i Palestina for å ytre motstand mot muren og vise at den kan ikke skaffer sikkerhet.

Trump sa, «Murer fungerer.»

Hvis Israels separasjonsmur er beviset hans, er han avhengig av «alternative facts.» Ahmeds historie viser at den som er desperat nok kan fine en vei over, gjennom eller rundt en mur.

Israelske myndigheter har inrømmet at cirka 60 000 Palestinere uten arbeidstillatelse, som Ahmed, smugler seg selv over grensen hver eneste dag for å jobbe i Israel.

Man må annerkjenne at noen har krysset muren for å angripe israelere i løpet av de siste årene. Men man må vurdere disse individuelle voldelige handlingene utført av palestinere i sammenheng med strukturell vold som den israelske staten utfører mot hver eneste palestiner hver eneste dag.

Separasjonsmuren er bare et eksempel på denne strukturelle volden, i tillegg til militære kontrollposter, konfiskert jord, tyveri av vannressurser, fengsling og tortur, også av barn, og blokaden av Gaza.

Så lenge som Israels undertrykkelse av palestinere fortsetter, kommer motstand til å fortsette, både voldelig og ikkevoldelig. Israel har kriminalisert begge deler.

Man lure på om det enda finnes håp.

Beit Jala minner meg om historien i Lukas evangeliet, kapittel 18:

Så fortalte han dem en lignelse om at de alltid skulle be og ikke miste motet:

      «I en by var det en dommer som ikke fryktet Gud og ikke tok hensyn til noe menneske.  I samme by var det en enke som stadig på ny kom til ham og sa: ‘Hjelp meg mot min motpart, så jeg kan få min rett.’  Lenge ville han ikke, men til slutt sa han til seg selv: ‘Enda jeg ikke frykter Gud og ikke tar hensyn til noe menneske, får jeg hjelpe denne enken til hennes rett, siden hun plager meg slik, ellers ender det vel med at hun flyr like i synet på meg.’»

     Og Herren sa: «Hør hva denne uhederlige dommeren sier!   Skulle ikke da Gud hjelpe sine utvalgte til deres rett, de som roper til ham dag og natt? Er han sen til å hjelpe dem?   Jeg sier dere: Han skal sørge for at de får sin rett, og det snart. Men når Menneskesønnen kommer, vil han da finne troen på jorden?»

Enken fortsetter å be selv om dommen er urettferdig. På samme måte kan protester, når alt virker håpløst, anses som en slags bønn.

Kristne palestinere i Beit Jala har mye erfaring med urettferdige dommer. Allikevel fortsetter de å «rope dag og natt» for sin rett.

Noen få andre palestinske landsbyer har vunnet juridiske saker mot muren. I hver sak fikk de bare tilbake en del avjorden sin.

I Beit Jala skulle den opprinnelige traséen til muren skille Cremisan-klosteret, nonneklosteret og skolen fra resten av landsbyen fullstendig. Etter en lang juridisk sak som inkluderte nonner, monker og privat grunneiere i områdte, vant Beit Jala sin egen lite seier. Den israelske høyesteretten avga kjennelse for at den israelske hæren måtte endre traséen til separasjonsmuren, slik at tilgang til Cremisans munkekloster og nonnekloster ble opprettholdt.

Men hæren har fortsatt å bygge muren nesten som planlagt, og som kartet viser, foreslår de bare en liten åpning med gjerder og kontrollposter i nærheten av nonneklosteret. Som bildene viser, har muren allerede adskilt mange olivengårder på land som tilhører landsbyen Beit Jala, og det skal den fortsatt.

Jeg vil avslutte med ordene til en palestinsk luthersk prest som heter Johnny Shawan. På en fredagsmesse under olivetrærne mintes han da han studerte ved et menighetsfakultet i Tyskland i 1989. Han sa:

«Det året falt Berlinmuren uten blod. Gud, jeg vil å se denne historie gjentatt også i vår landsby.»

Han fortsatte å be etter våre fellesbønner:

«At murene av hat og separasjon skal falle ned.

At en dag skal vi ikke lenger se noen mur mellom israelske jøder og palestinene.

Som Kristus legeme, føler vi at vi er én fordi han har gjort oss til én.

Han er Fredsprinsen som fjernet separasjonsmuren mellom oss.

Han skal fjerne denne muren.»

—EXHIBIT TEXT—

In 2011 in the village of Beit Jala, Palestinian Christians began gathering for a weekly prayer vigil in an olive grove. The vigils were begun as a protest against the Israeli separation wall that threatened to divide the Cremisan monastery, convent and school from the rest of the community. Over the following four years, their prayerful protest received global media coverage and visits from diplomats and international church leaders.

The International Court of Justice declared the separation barrier illegal in 2004 because, instead of being built on Israel’s internationally recognized border, 85% of its route lies inside Palestinian territory. As a result, many large Israeli settlements are effectively annexed to Israel. All Israeli settlements in occupied territory are also illegal according to international law.

According to Father Ibrahim Shomali, a Catholic priest who led many of the Friday vigils in Beit Jala, “The wall is being used to link the Israeli settlements of Gilo and Har Gilo, thereby consolidating the Israeli annexation of our land.”

Supporters of the wall often claim that it prevents attacks on Israelis.

Yet every day, an estimated 60,000 Palestinians lacking hard-to-get Israeli work permits risk smuggling themselves to the other side of the wall to find work. Anyone intent on committing violence can do the same.

Even former Israeli Defense Minister Moshe Arens has said, “It’s obvious today that the separation wall is completely useless. It’s damaging Israel in the international arena and it causes hardship for the Palestinians in their day-to-day lives.”

The wall cannot provide real security for Israelis.

But the wall continues to divide occupied territory, separating Palestinians from their land, their livelihoods, and their neighbors — both Palestinian and Israeli.

Beit Jala’s Friday vigils ended after the Israeli High Court ruled in 2015 that the military must change the route of the wall to preserve access to the monastery and convent. The ruling was first celebrated as a victory. However, the army has continued to build the wall, proposing only to leave a small gap controlled by more fences and checkpoints.

Though Beit Jala’s weekly vigils have ended, its people continue to cry out for international support and solidarity to resist the division of their land.

—SPEECH TEXT—

My name is Ryan Rodrick Beiler. My wife Ingrid and I lived for four years in Palestine, from 2010 to 2014. Our first son Lukas was born there.

During that time I joined a collective of Israeli, Palestinian and international photographers known as Activestills. As a collectice, we believe strongly in the power of photography to promote social and political change.

The exhibit that I will present today comes from a story I have been covering since October 2011. At that time, Palestinian Christians in Beit Jala, a town just west of Bethlehem, organized weekly prayer vigils to protest the division of their land by the Israeli wall. Each week, in all kinds of weather, they gathered in an olive grove and held an open-air mass as a prayer for justice.

Through this story, I want to make two basic points about the Wall:

1. This wall does not separate Israel from Palestine.

2. This wall does not provide security.

The first point is very simple to demonstrate. As the map shows, 85% of the barrier’s route lies inside the West Bank on Palestinian land—not on the internationally recognized border between the West Bank and Israel. That is why the International Court of Justice declared the wall illegal in 2004.

The wall does function in many places to separate Palestinians from Israelis, because it was built to surround many of the settlements that Israel built on occupied Palestinian land, which the United Nations Security Council recently reaffirm are also illegal under international law.

But in Beit Jala and many other places the wall divides Palestinians from from their own land and from their Palestinian neighbors.

One image here shows a Palestinian Christian landowner arguing with Israeli soldiers at a checkpoint that separates his home from his olive groves. In Palestine, often people’s homes are in the village while their agricultural land is in the surrounding countryside.

When that photo was taken there was only a wire fence. Now, as you can see on the next panel, the wire fence has been replaced with a high concrete wall. During my time in Palestine I visited many farmers like these who now need a special permit in order to cultivate their own land, with many restrictions on what and who they can take with them, making their work much more difficult.

To repeat: The wall does not separate Palestinians from Israelis.

My second point: The wall does not provide security. This is more controversial, since many still believe that walls make us safe.

Last year while he was still running for president, Donald Trump said: “We have to build a wall. Walls work. Just ask Israel. Walls work.”

I would like to introduce Donald to my friend Ahmed. (That is not his real name).

Ahmed lives in another village near Bethlehem. I would often join Ahmed and his brother at their village’s weekly nonviolent demonstration against the Wall.

In Beit Jala, the wall will connect the Israeli settlements Gilo and Har Gilo and allow them to continue expanding into Palestinian territory in violation of international law. In Ahmed’s village, the wall would cut off their agricultural land in order to surround a massive nearby settlement.

Every week, their march was blocked by Israeli soldiers. Both Ahmed and two of his brothers have been arrested for their nonviolent activism. One brother stopped protesting after he was tortured while in Israeli prison. His other brother has since moved to France.

But some Fridays Ahmed would not be at the demonstration. That was because he would sneak into Israel as an illegal worker and stay there for weeks at a time. Ahmed was engaged, and he was working to save money so that he could get married.

One photo in this exhibit shows a hole in the wall. I was invited by Ahmed’s brother and other activists to photograph as they spent more than an hour hammering away until they broke through. No soldiers ever arrived, nobody came to stop them. Similar actions have been repeated throughout Palestine.

Trump said, “Walls work.”

Ahmed proves them wrong. Anyone desperate enough will find a way over, around, or through any wall. Tens of thousands of Palestinians do this every day in order to provide for their families.

It is important to acknowledge that a small number of those crossing the wall have carried out attacks against Israelis in recent years. But the wall is itself just one example of Israel’s structural violence that affects every single Palestinian every single day.

As long as Israel’s oppression of Palestinians continues, there will be violence—systemic violence from Israelis and acts of resistance, both violent or nonviolent, by Palestinians.

I am often asked: Is there any hope?

The Beit Jala vigil reminds me of the story in the Gospel of Lukas chapter 18:

Jesus told them a parable about their need to pray always and not to lose heart. He said, “In a certain city there was a judge who neither feared God nor had respect for people. In that city there was a widow who kept coming to him and saying, “Grant me justice against my opponent.’ For a while he refused; but later he said to himself, “Though I have no fear of God and no respect for anyone, yet because this widow keeps bothering me, I will grant her justice, so that she may not wear me out by continually coming.’ ” And the Lord said, “Listen to what the unjust judge says. And will not God grant justice to his chosen ones who cry to him day and night? Will he delay long in helping them? I tell you, he will quickly grant justice to them.

The widow is persistent in her protest despite the injustice of the judge. And in this way, all protest, no matter how hopeless, can be seen as a form of prayer. After years of legal battles against the wall, the people of Beit Jala have some experience with unjust judges. And yet they continue to cry out day and night for justice.

Several other Palestinian communities have succeeded in winning court cases to change the route of the wall. In each case, this returned some (but never all) of their land to their side of the barrier. In Beit Jala, the original route of the wall would have completely cut off the Cremisan monastery and the convent from the rest of the community.

After years of legal struggle and prayerful protest, the community won their own minor victory: Israel’s highest court ruled that the monastery and convent must remain accessible to the community. But as the map shows, the military has interpreted this ruling in the narrowest way possible, so that the wall will still take much of Beit Jala’s land and olive groves.

I’ll end by quoting a Palestinian Lutheran priest from Beit Jala, Johnny Shawan. At one of the vigils in Cremisan, he recalled attending Bible college in Germany in 1989. He said:

“That year, the walls of Berlin fell down without bloodshed. God, I want to see this history repeated even in our town.”

He then asked for our prayers,

“That the walls of hatred and separation would fall down. That one day we’ll see no walls between Israeli Jews and the Palestinians. We feel as the body of Christ that we are one because he made us one. He is the Prince of Peace who took [away] the separation wall. He will take this wall away.”